Plateanmeldelser og artikler

2017 har vært et begivenhetsrikt år, målt i antallet artister, sanger og plater som har funnet veien til de norske hitlistene. Fra Kygo sine tropiske beats til Kesha sitt hamskifte i sangen ‘Praying‘ har vi sett en noen dramatiske omveltninger i det musikklandskapet.

Så kan vi spå hva som vil skje i løpet av de neste årene? Svaret er både ja og nei, der mye avhenger av hvordan artister, produsenter og plateselskap velger å samarbeide. Det minner oss på spørsmål nummer 1…..

Hva vil skje med ulovlig nedlasting av musikk i Norge?

Ulovlig fildeling har allerede hatt sin storhetstid, men problemet er slettes ikke borte! Det er knyttet stor spenning til utfallet av kampen mellom musikkbransjen og piratene.

I Norge har vi sett en rekke innstramminger de siste årene, der Oslo Tingrett sin kjennelse i saken mot primewire.ag og andre streaming-aktører er et kjent eksempel.

Disse sakene er også av stor viktighet for musikkbransjen, ettersom det omhandler en «ny front» i kampen mot digitale pirater. Streaming av musikk på nett, uten å betale for seg er blitt svært populært.

Det bidrar til fallet i reklameinntekter og svekker en bransje som fortsatt sliter med å omstille seg.

Hvem vinner kampen om kundene?

2017 har vært et år preget av brutal konkurranse mellom store kjemper som Amazon og Apple. Gigantene sloss om markedsandeler blant de som laster ned musikk og annet digitalt innhold på en lovlig måte.

Lite tyder på at disse konfliktene vil dempe seg fremover. Det er kanskje ikke så rart, tatt i betraktning hvilke enorme beløp som står på spill. På verdensbasis handler vi digital musikk for flere titalls milliarder kroner, og tallet fortsetter å krype oppover.

Kjente artister, men nye toner?

Noe vi kan si med sikkerhet, er at 2018 også vil preges av plateslipp fra megastjerner som Taylor Swift, Calvin Harris og The Chainsmokers. Like sikkert som at dag blir til natt vil disse artistene skape nytt innhold med appell på verdensbasis.

I 2017 så vi likevel en dramatisk forandring blant noen av de største artistene. Kesha er muligens det beste eksempelet, etter utgivelsen av den emosjonelle låten ‘Praying’.

Her tar hun et knallhardt oppgjør med din musikalske produsent, som har nektet løslate henne fra kontrakten om å produsere hennes neste 5 album.

Det er også knyttet en god porsjon med spenning til Calvin Harris og de prosjektene han jobber på. Harris sin evne til å produsere landeplager på rekke og rad er tilnærmet unik innen genren med elektro-popp.

Album: Marcus & Martinius – Together

Tvillingene Marcus og Martinius er et nordisk popfenomen av det sjeldne slaget. De sang seg på kort tid inn i hjertet til norske tenåringsjenter med superhits som «Elektrisk» og «Plystre på deg».

Med albumet Together forsøker duoen å nå ut til et bredere publikum. Vokalene fremføres på engelsk med en nordnorsk «konsonant-vri», om vi kan si det på den måten.

Bak produsent-spakene finner vi Hamarsingen Magnus Bertelsen, med sporadiske bidrag fra andre.

Kan vi si at duoen har lyktes med den første internasjonale satsingen sin? Svaret er et nja…

Internasjonal satsning

Marcus og Martinius forsøker å følge den samme veien som DJ-Broiler og Kygo, der de ekspanderer musikken utover Skandinavias grenser. Feilmarginen er særdeles liten, og det kreves en helt ny tilnærming når både språk og publikum skal blidgjøres utenfor landets grenser.

Her ligger også deler av problemet med albumet…

Marcus og Martinius er superflinke til å synge på norsk, og låtene deres treffer oss midt i hjerteroten med tyngde. På Engelsk fremstår de derimot som noe generiske, med et fattig og klisjéaktig vokabulær.

En må heller ikke være engelskspråklig rakettforsker for å kunne høre en tidvis tykk nordnorsk dialekt. Her snakker vi heldigvis ikke om en engelsk uttale aka. Torbjørn Jaglan, men det er fortsatt ikke bra nok..

Sanger som fenger….

Misforstå oss rett…låtene fenger! Låta Together byr på fløytetoner med dansekaliber, blandet med en «småtropisk» akustikk.

Men det er jo nettopp dét som er problemet. Marcus og Martinius slo gjennom fordi de presenterte autentiske låter i format som alle forstod (ikke minst yngre jenter).

Disse opprinnelige låtene er nå byttet ut med anglofile lydsport, som kunne vært produsert av hvilken som helst artist. Her virker det som at låtskriverne har gått seg bort i sin søken etter «fame and fortune» på tvillingenes vegne.

Skulle prosjektet virkelig ha klaffet, måtte Marcus og Martinius ha forsøkt å skape en tilsvarende stemning som de gjorde med de norske sangene sine.

Vår dom: 2/5

 

Albumnavn: All my demons greeting me as a friend

Aurora Aksnes vei til kjendisstatus har vært usedvanlig kort. Hvem hadde vel forventet at den norske jenta fra Os i Hordaland kommune skulle få en slik kanonstart på popkarrieren?

Hos Musiq.no har vi sett mange norske talenter gjennom årene. Noen har vært døgnfluer mens andre har lykkes bedre. Aurora er definitivt blant de sterkeste debutantene som har funnet sin vei til internasjonale hitlister de siste årene.

En ny stjerne på himmelen

Albumets tittel «All my demons greeting me as a friend» kan fremstå som en kunstnerisk anakronisme.

Hvem hilser tross alt i vennlig på sine indre demoner? Slike analyser blir likevel kun å skrape på overflaten av en langt mer kompleks fortelling.

Det fremkommer tydelig at Os-væringen for alvor har tatt steget inn på den internasjonale musikkscenen. Albumet oser av profesjonalitet, verdig en artist av høyeste kaliber.

Mellom de lyriske fremføringene og vakre melodiene er det også tydelig at Aurora har vokst. Både som person og artist. Hun fremfører vakre ballader på en måte som vitner om rå selvtillit og troen på egne evner. Mye har åpenbart skjedd siden os-væringen stod på grand prix scenen noen år tilbake i tid.

Flere gjengangere

 

Mange av låtene kjenner vi igjen fra tidligere. Runaway har inntatt førsteplassen og følges like etter av behagelige toner i Conqueror og Running with the Wolves. 

For de som kjenner til Aurora sin musikalske fortid er det lett å legge merke til de repeterende lydbåndene. Runaway stammer fra 2015 og det samme gjelder Running with the wolves. Conqueror ble sluppet i Februar 2016 og kan regnes som en relativt fersk nykommer.

Likevel er dette å regne som et pussig oppsett. Et såpass høyt antall av sangene er allerede utgitt i singel og LP format. Derfor er det naturlig å spørre om vi egentlig har å gjøre med en samleplate? Et slags «Best of album», der løse tråder samles i én behagelig pakke.

En samlet vurdering

En musikalsk analyse kan sammenlignes med å spise dessert etter maten. Det beste kommer til slutt! Musiq.no har definitivt latt seg imponere av Aurora og det teamet hennes har fått til.

Tekstene bærer preg av et nært forhold til de norske ur-røttene med fokus på vegetasjon, omgivelser og fauna. Velskrevne tekster blandes med syntetisk pop-magi, uten at selve essensen i musikken forsvinner.

Dette er en meget sterk plate, som fortjener oppmerksomhet:

Vår dom: 5/5

 

 

 

Albumnavn: Cloud Nine

Med tropiske toner og funky house-vibber har Kygo lyktes med å kapre den internasjonale musikktronen.

Den unge bergenseren er blant årets største musikalske nykommere, og albumet Cloud Nine hjelper med å sementere denne statusen.

Til tross for at noen kritikere mente platen manglet originalitet, tok det ikke lang tid før den klatret til topps på de internasjonale hitlistene. Norge er heller ikke å regne som noe unntak! Plata seilte enkelt inn til en førsteplass på VG-lista.

Hit på hit

Kygo har levert så det holder de siste årene, med megahiter som Firestone og remix versjonen av Ed Sheeran’s Firestone. Den unge Bergenseren (bedre kjent som Kyrre Gøhrvall) har på kort tid blitt en gjenganger på verdens radiokanaler.

Det er også noe pekuliært med Kygo og den måten han har lyktes med å kapret verdens musikkhjerte. Et musikalsk fenomen er en beskrivelse som gir mening i dette tilfellet. Enda mer spesielt er mangelen på ros fra kritikere og såkalte «bransje-eksperter».

Cloud Nine er heller ikke noe unntak, da plata har fått en relativt lunken velkomst blant det internasjonale presserkorpset. Meningene er delte, men de fleste journalistene triller terningen et sted mellom 2 til 4.

Til tross for dette…..ryker det av Kygo sin salgsstatistikk!

Tropiske og varme toner

Cloud Nine er en plate fylt til randen av musikalske godbiter, spredd ut over en lang tidsepoke. Spor nummer 2 gir oss hiten Stole the Show, og det tar ikke lang tid før vi støter på Firestone med artisten Conrad på vokaler.

Albumet leverer på flere områder og treffer alle de nødvendige musikalske strengene. Resultatet er en debutplate med tropiske vibber, en dæsj av Moby og beach-party stemning fra start til slutt…

For det er ikke til å komme unna at Kygo scorer på et viktig punkt: Musikken er designet for fester, dog av den mer avslappende typen. Plasseringen av hvert musikksport virker til å være nøye planlagt, på lik linje med en 5-retters middag.

Noen sanger passer simpelthen bedre i begynnelsen av en plate! Det virker til at Kygo og teamet hans har forstått denne biten.

Den eneste ulempen er mangelen på nytt innhold av ypperste kvalitet. Kall oss bortskjemte, men det er nærmest blitt en vanesak at internasjonale artister slipper plater med rykende ferske låter.

Vår dom: 4/5